Norge, norsk tid. Ja, jeg er i Norge, men den siste uka har det faktisk skjedd så mye at jeg ikke engang har hatt tid til å oppdatere bloggen for å fortelle at den bortkommne sønnen nå har kommet hjem. Men jeg har da for alle del ingen grunn til å klage. Den siste uka, som jeg har tilbragt her i Norge, har vært helt fantastisk. Fredag dro vi fra Goiânia og de fantastiske vennene vi hadde fått

Mine første skritt i Norge.

der kom å møtte oss på flyplassen. Det var en trist avskjed med byen jeg har blitt så glad i og menneskene vi vet vi kommer til å savne. Jeg fikk imidlertid liten tid til å henge med hodet, for allerede lørdag ettermiddag møtte hele familien (bestående av tolv personer, både store og små) samt et knippe venner meg på Gardermoen. At minstemann igjen var tilbake ble feiret med pizza på peppes, og som jeg sa til dama i KLM-skranka du ho fortalte at kofferten min hadde forsvunnet: Jeg klarer ikke helt å bli irritert, for jeg er jo tilbake i Norge.

Den siste uka har vi brukt på Gå ut senteret til såkalt “debriefing”. Nå har vi snakket gjennom det meste, både i team og med veileder, og skal igjen være klare for å møte Norge. Vi har også fått brukt mye tid med hverandre på ren, skjær moro. Denne helga turnerer jeg det indre østlandet, først i Spydeberg og deretter Oslo. Jeg skal ikke legge skjul på at det er litt rart å være tilbake. Det føles mest som en fem måneder lang drøm, for her er jo det meste som før jeg dro. Jeg skal skrive mer om det senere, nå må jeg sove så jeg får tid til å nyte resten av helgen hjemme i Spydeberg.

Nå er kofferten pakket, leiligheten ryddet og klemmene gitt. Fem måneder gikk skremmende fort. I morgen tidlig setter vi allerede kursen mot Norge og på lørdag setter jeg igjen bena på norsk jord. Nå, kvelden før kvelden, sitter jeg igjen med en tanke: Vi er heldige. Vi har fått oppleve mye, vi har blitt tatt imot med åpne armer, vi har fått venner som vi aldri kommer til å glemme og vi har fått være med på viktige ting på Projeto Amar. Jeg tenker litt sånn at jeg på en måte kunne vært lenger, da kunne vi jo fått oppleve enda mer, mens på den andre siden: Nå er jeg klar for å komme meg hjem. Etter fem avskjedsfester (som egentlig ikke var avskjed, siden flesteparten uansett kommer å møter oss på flyplassen) så er jeg klar for å reise på ordentlig. Også liker jeg å tenke at det ikke nødvendigvis slutter her, “até en Facebook” – Snakkes på facebook – sier jeg til alle om dagen og Projeto Amar skal jeg holde jevnlig kontakt med, med tanke på nettsiden deres (som er så og si klar, men ikke helt fødeklar før jeg kommer meg til Norge og får fikset de siste detaljene).

Så er det fint å tenke på at vi kommer hjem til Norge, til en hel gjeng med flotte folk.

Vi er heldige: Ikke bare har vi fått fem flotte måneder, men vi får komme hjem til flotte folk i Norge også.
Her er en liten oppsumering fra oppholdet med musikk fra den fantastiske mikseren Binärpilot. Sjekk ut musikken hans, som er CC-lisensiert.

En kort oppsummering fra teamoppholdet til gutteteamet som var i Goiânia, Brasil fra november 2010 til mars 2011.
MUSIKK: BINÄRPILOT – http://www.binaerpilot.no

Vi sees i Norge! :)

Legg merke til den kunstige måten jeg holder skjorten på. Rett før jeg skule gå ned å si takk for alt foran en fullsatt kirke så merket jeg at skjorta jeg hadde valgt (som jeg eeegentlig visste var litt møkkete, men tenkte “la gå, jeg tar bare litt parfyme”) hadde en svæææær oransj flekk på magen. Det enkle er ofte det beste: Denne gangen måtte jeg late som om jeg likte å holde meg i beltet i fem minutter mens jeg snakket foran menigheten. Og resten av kvelden måte jeg gå rundt med kameraveska på magen….

Forøvrig kan det rapporteres om at vi for tiden er på full fart inn i avskjeds-maratonet. I går hadde vi selvarrangert avskjedsfest på en restaurant i nærheten. Da vi hadde kommet 20 minutter ut i vår

Avskjedsfest nummer 1.

Avskjedsfest nummer 2.

En liten prøveblåsing av bursdagskaka fredag kveld.

Brasillianerene er seige når det gjelder fester og det ser ut til at vår reise hjem til norge skal feieres fire dager til ende.

• I kveld har vi vært hos pastoren i kirken og sammen med noen ungdommer i menigheten har vi spist god mat, spillt playstation, tøyset og danset (danset? Ja, på sånn playstation-spill).

• I morgen har jeg blitt lovet masse is på Projeto Amar (det er nemlig min bursdag) og på kvelden blir det grillfest med kirke-ungdommene.

• Onsdag skal vi ha en formell avskjed med folkene på Projeto Amar og det er sendt ut varsel om lasagne og dyster stemmning.

• Torsdag skal vi ut å spise is (som vi så ofte gjør) med noen venner en siste kveld før vi til slutt, som ser hør og bør, planlegger å avslutte kvelden på en av de lokale burgersjappene.

• Fredag morgen setter vi kursen mot Norge og lander cirka ett døgn senere. Litt trist, litt deilig og veldig spennende.

Før helga var jeg negativ og skrev en liste med ti grunner til at det skulle bli ekstra deilig å komme hjem til Norge. Nå er det på tide å være positiv: Da jeg dro til Brasil spurte jeg meg selv hva jeg kunne lære av Brasillianerene. Det er mye, her er ti ting jeg har lyst til å ta med meg hjem til Norge.
1. Gjestfriheten
Jeg liker å omtale meg som en bereist mann, men ikke noe annet sted i verden har jeg møtt en sånn gjestfrihet. Lista kunne egentlig vært 10 punkter med ulik form for gjestfrihet (og det kan det også hende den blir), for er det en ting jeg har lyst til å ta med meg hjem er det den “kult å treffe deg, kanskje vi skal henge en annen dag”-holdninga. Jeg skal prøve å lage resten av lista litt mer konkret, men det blir nok stort sett bare variasjoner av denne.
2. Lange middager
Brasillianerene elsker å dra på restaurant, ikke fordi de er sultne, men de samles en gjeng, kjøper litt enkel, billig mat og sitter å prater i timesvis. Det nermæste man kan sammenligne med i Norge

Vi har lært av brasillianerene og her har vi gjester i leiligheten på laaaang middag

3. Klemmer
Jeg vil ikke bli en klemmer, men brasillianerene bruker mye kroppskontakt. Bedre med en klem for mye en en klem for lite, tenker de. Kanskje vi kan klare å løsne på vår avstand bare litt? Kanskje det også gjør at vi blir litt mer folkelige?
4. Mangel på jantelov
Er du i bursdag og er gira på å danse, så setter du i gang. Du venter ikke på at minst fem andre skal begynne samtidig, så det ikke skal bli flaut, nei, du gjør det idet du tenker det – og tenker folk at det er teit, så tenker de det.
5. Høflighet på bussen
Spesielt i fattige strøk, har jeg merket meg, er folk ekstremt høflige når man først har kommet inn i bussen. “Skal jeg holde sekken din mens du står?” er et typisk spørsmål. Den dømmende, kritiske,

En dag på bussen, som jeg ikke ble ranet da noen skulle holde sekken min.

nervøse norske turisten i meg svarte på starten nei, i frykt for å bli ranet. Nå har jeg forstått at det er sånn det funker – og spørsmålet er en befrielse! Det er også standard at man reiser seg opp for eldre og de med barn. Det bør vi egentlig gjør i Norge også.
6. Lite fremmedfrykt
Folk er usannsynlig flinke til å ta kontakt her nede. Bare du sitter på bussen kan de begynne å prate med hverandre, og de synes det er uhorvelig morsomt at vi står på trikkestopp i Norge, fryser, røyker, hører på musikk og ikke sier et ord til hverandre. Neste gang jeg venter på bussen i Norge har jeg lyst til å klare å si hei til han jeg venter sammen med, for du trenger ikke si mer enn et par setninger før begge kan få en koselig dag.
7. Lite tidspress
Jeg misliker sterkt folk som kommer for sent til avtaler. Men i stedet for å tenke at det er andre sitt problem at de kommer for sent, kan jeg jo heller tenke at det er mitt problem at jeg lar meg irritere. Her i Brasil kommer man gjerne en halvtime for sent. Og når man lærer seg å like det, så er det faktisk litt fint å få noen minutter fri, til å bare sitte å vente.
8. Fine joggemuligheter
Jeg er ikke så god til å jogge så mye som jeg bør, men om jeg først kjenner kallet er mulighetene absolutt tilstede i Brasil. Her er de flinke på å legge til rette: Rundt en park rett ved her vi bor er det

Det skal ikke mer til enn en beskjed om hvor lang du har gått, og vips blir turen langt mer spennende!

målt opp en 1,5 km lang løype på fortauet, og i de store byene stenger de av store veier på søndager for at folk skal kunne bruke dem. To eksempler til etterfølgelse i Norge!
9. Mat
Ikke en dag uten ris og bønner – og ja, det hender at vi blir lei, men stort sett er det en drøm å spise. Samme med osteboller, maispudding (som jeg har lært meg å like), feshoada (som jeg garantert ikke har lært meg å skrive rett) og tonnevis med fast-food-restauranter.
10. Fest uten flatefyll
Brasillianerene er flinke til å ta seg en fest, og de nøler ikke med å nyte alkohol. Når de først drikker er det imidlertid bemerkelsesverdig at svært få er så beruset at det blir slitsomt. Selv under karnevalet denne helgen så vi ingen som var farlig fulle. Til sammenligning skal ikke gå langt inn på en norsk festival før man ser folk som spyr i hekken.

Brasil er lett å like, men noen når man bor her i fem måneder tenker man ved noen anledinger: Nå hadde det vært deilig å være i Norge. Her har jeg laget en liten liste med ti negative ting om Brasil, eller “10 grunner til at jeg gleder meg litt ekstra til å komme hjem til Norge”, som jeg liker å si. Du kan se på det som en liste med “ti grunner til at du bør være glad for å bo i Norge”.

Og siden jeg ikke liker å være en negativ kar som skriver negativt så klarte jeg ikke å dy meg når jeg var ferdig med lista: Jeg måtte skrive noe positivt også! På andre siden av helga kommer ti grunner til å like Brasil.
1. Bæreposene
Du er på vei hjem fra butikken og bæreposen sprekker. Få ting er mer irriterende enn å se frukt og melk rulle bortover veien. I Norge er det unntaket, her er det regelen. Posene er laget av plast av tynneste sort – det skal bli en drøm å komme tilbake til en helt vanlig rimi-pose.

2. Serviettene
Om du har sølt ketchup på kjakan så er det ikke lett å tørke seg med et stykke plastikk. Serviettene her i Brasil føles kun som plast og skal du ha skikkelig gode servietter er faktisk dasspapair det beste å ty til.
3. Byråkratiet
Ting tar tid. Og er du i brasil kan du legge til lang. Ting tar lang tid. Du får ikke noe gjort uten at du har papirer på det og i et offentlig kontor er det som regel bare en person til å helpe et helt fotballag. Når du først får hjelp er det trolig lite hjelp å få med mindre du har passnummer (naturligvis, det må oppgis selv om du bare skal ta en kort busstur) og en bunke med papirer. Ting tar lang tid. Dette har jeg også skrevet om før i denne bloggposten.
4. Effektiviteten
Det sårer en bondesønn sitt hjerte å se så mange mennesker bruke så kort tid på enkle ting. Det sårer å se at man bruker så mye tid på kaffepauser og så lite tid på arbeid. En norsk kommunearbeider ville kjedet seg gjennom en vanlig brasilliansk arbeidsdag.
5. Matbutikkene
Brasil har få, om ingen, butikker som du kan gå fort gjennom for å kjøpe brød, melk og yoghurt. Da må du inn i en Obs!-lignende sjappe og i tillegg til melk og yoghurt kan du også få med et sortiment kjøkkenutstyr, hundre ulike typer gele, femti typer pasta og 30 sorter juice.

6. Brød og ketchup
Få ting er bedre enn en skive grovt brød. Det har man ikke i Brasil. Man har brød og man har noe som ligner å grovt brød, men ingenting i nærheten av norskt, grovt brød. Samme med ketchup: her sviktes det totalt og jeg har fortsatt ikke smakt noe som ligner på Idun.
7. Korrupsjonen
Det koster å være kar i Brasil, spesielt om du skal slippe unna det nevnte byråkratiet, og få litt raskere saksbehandling. Brasil kan nok se langt etter økonomisk vekst, så lenge styresettet er så korrupt som det er i dag.
8. Trengsel på bussen
En dag var jeg nesten sikker på at jeg skulle bli trampet ihjel da jeg gikk ut av bussen. Jeg lever enda, men det er med livet som innsats at man reiser med buss hver dag i Goiânia. Ryktene sier at det elendige kollektivtilbudet i byen er en av grunnene til at Goiânia ikke fikk en VM-arena.
9. Sikkerheten
Det er alltid en grunn til å ikke gå ut, det er alltid noen tyver på gata. Det skal bli deilig å komme til norge og ikke ha tyver i bakhodet ved enhver anledning.

10. Dasspapir i dass
Brukt dasspapir hører hjemme i dass. Her kaster man det i en søppeldunk ved siden av dass. Den begynner å lukte død hund etter noen dager. Her er utdypelse unødvendig.

Jeg er ikke så godt vant med karismatiske menigheter eller møter. Jeg liker meg egentlig ganske godt i statskirka når vi synger salmer med norsk tekst, vet når vi skal sitte og vet når vi skal stå. Vi løfter ikke akkurat så mye hender i Heli kirke, det er ikke så mye smell der, folk skjelver ikke med mindre de har parkinson og Erling Nevland holder rolige, reflekterte taler. Her i Brasil har vi fått se litt mer av hva kirke kan være, for de tre siste søndagene har vi fått muligheten til å besøke tre ulike kirker i Goiania. Den kirkelige jungelen i byen er svær, og det er lett å rote seg bort. Det følte jeg kanskje at vi gjorde forrige søndag. Sammen med 3500 andre hadde jeg forvillet meg inn i en gigantisk hall hvor stemmningen stod helt opp i taket, ja nesten til himmelen. Showfaktoren var høy og dette var nok ikke stedet for oss som tenker at det å dra på gudstjeneste er en rolig tid med Gud.

Her måtte du bidra, enten med å løfte hendene i været, rope halleluja med jevne mellomrom, snakke litt i tunger eller hoppe litt opp og ned. Det var i og for seg en spennende erfaring, selv om jeg nok ikke følte meg helt hjemme. Det er jo en smakssak, noen liker noe og andre liker det andre. Det som imidlertid bekymret meg var ikke den gode stemmningen,

min bekymring gikk på den makten kirken hadde fått over de 3.500 menneskene som stod der med løftede hender. Kirken er delt inn i en rekke mindre celler, og hver celleleder har en stor makt over sine 10-15 cellemedlemmer: Er jeg for eksempel forelsket i ei jente fra en annen celle må jeg snakke med min celleleder, cellelederen må snakke med den jentas celleleder før de sammen kommer frem til en konklusjon med tanke på om et forhold mellom meg og jenta vil “tjene menigheten”. Når det kommer til bruk av alkhol kan man få alvorlig tilsnakk om man blir sett drikkende, til tross for at bibelen jo sier at det er greit å drikke med måte, og om man blir fersket røykende kan man risikere enda verre konsekvenser. Det er både bibelsk og bra at man holder hverandre til ansvar, men det er alltid grunn til å være kritisk når noen få sitter med mye makt over enkeltmennesker. I Goiânias største kirke tror jeg det hadde gått altfor langt. Heldigvis er det ikke i den kirken vi pleier å gå. Vi pleier å gå i en

prosbeteriansk kirke som, til tross for de teologiske forskjellene fra den kirken vi i Norge kjenner, er ganske lik en streit norsk kirke. Denne søndagen var det misjonsgudstjeneste i menigheten og jeg og Ivar sang den norske misjonsklassikeren “jeg løfter mine øyne opp til fjellene” og menigheten lo for første gang da jeg skulle presentere oss på portugisisk. Sånt kan vi like, og da er det lett å føle seg hjemme.

Worship in Videira Church, Goiânia from Sigbjørn Kiserud on Vimeo.

Vi har mange ganger spurt hverandre hvorfor vi er her i Goiânia. Hvorfor gidder vi å jobbe med barna hver dag? Hvorfor står vi ute i sola og hakker i en fotballbane? Det ser ut som om barna har det fint, uavhengig av om vi er der eller ei. De smiler, de har klær, husene de bor i ser fra utsiden ut som brasilliansk standard. Vi har ikke helt forstått alt, på en måte har det alltid vært noe som har manglet. I forrige uke hadde vi besøk fra Renee VanDyke i Visiontrust International her i Goiânia. Hun kan på en måte beskrives som en overordnet leder for senteret, siden hennes organisasjon støtter Projeto Amar med ca. 40 prosent av budsjettet mot at hun får innsyn i alle prosesser. Da hun fikk vite at vi ikke visste spesielt mye om hvorfor barna var på dagsenteret, tok hun det straks opp


Jeg lagde et lite intervju med Renee før hun reiste. Sjekk ut filmen der hun forteller litt mer om prosjektet.

Av hensyn til personvern for familiene vi besøkte kunne jeg ikke ta særlig med bilder denne gangen.

Jeg er langt unna begivenhetens sentrum i disse dager. Vi har imidlertid ordnet oss godt: I dag var det regn-storm i Goiânia. Vi kjørte til dagsenteret i morges med tro om at det var en jobb å gjøre der, men da vi kom frem var hele fotballbanen overfyllt med vann, og mer var på vei. Vi ble enige om at vi kunne heller ta en ekstra arbeidsdag i helga og etter å ha kommet hjem ble gleden stor da

Suksessen skal definitivt gjentas!